Student under pandemi

Jeg er halvveis i studiet mitt ved høyskolen Kristiania, som vil si at over halvparten av min studietid så langt har være preget av Corona. Studentperioden er en relativt kort periode, blant ellers lengre faser i livet. Som student er det forventet at man tar inn betydelig mengder informasjon og kunnskap gjennom hvert semester, som igjen vil resultere i en sluttkarakter i hvert fag. Karakterene skal reflektere din forståelse og kompetanse i det gitte faget.

Som studenter har vi en rekke forventinger til studieplassen vi har valgt å gå på, blant annet ønsker vi oss et godt studentmiljø. I disse tider kan jeg si meg enig i at det er veldig begrenset hva en skole kan få gjort for å ivareta et godt studiemiljø. Selv kan jeg innrømme at jeg ikke var klar over hvor betydningsfullt nettopp dette var for meg og hvor mye jeg ville komme til å savne det sosiale livet og fysiske kollokviegrupper.

Da Coronautbruddet for første gang førte til at man stengte ned høyskolen plagde det meg i veldig liten grad, derimot syns jeg egentlig det var ganske deilig. Det var fint vær og jeg kunne følge forelesningene digitalt direkte fra min egen balkong. Men etterhvert som tiden gikk og jeg forsto at viruset ikke var så midlertidig som jeg først trodde, påvirket karantenelivet meg i en høyere grad.  Ikke nok med at det er kjedelig å ikke ha den friheten jeg er vant med og har tatt for gitt, jeg har nå fått smittevernstiltakene så godt spikra inn at jeg skvetter til bare jeg ser noen klemme på TV. Jeg tviler sterkt på at jeg er alene om å føle på dette, jeg tør derimot å påstå at hele verden vil si seg enig, student eller ei.

Likevel er det studenttilværelsen min jeg opplever at har blitt mest påvirket av pandemien. Det er merkelig å tenke på at jeg nå er på mitt fjerde semester og at det bare er det første semesteret som ikke var preget av Corona. Vi har blitt nødt til å finne alternative løsninger på utfordringer vi før ikke kunne forstilt oss, og selv om løsningen har vært gode og fungert bra begynner jeg å bli ganske lei og håper vi snart kan gå tilbake til normalen – som sagt kan jeg tørre å påstå at jeg ikke er alene om å tenke dette.

Det å være student er kjempe gøy og interessant, men kan også være veldig stressende. Jeg merker godt hvor nødvendig det sosiale aspektet ved studiehverdagen er nå som det i stor grad er borte. Det hender at jeg er nødt til å minne meg selv på å senke skuldrene og bekrefte for meg selv at jeg ikke er alene om det når «to do-listen» virker uoverkommelig og det er så mye jeg burde gjort ha gjort. Det er merkelig å ha sengen og klesskapet som sidekamerater under en tre timers forelesning, enda merkeligere er det å bli vant til det.

Jeg har lært meg å sette pris på de helt hverdagslige tingene ved en studiehverdag og lengter nå tilbake til å måtte trosse minus ti gradene ute og komme meg til skolebenken, selv til forelesninger som starter klokken 16. Jeg gleder meg nå som alle andre til en helt normal hverdag en dag om forhåpentligvis ikke alt for lenge, men det skal sies at jeg gleder meg hakket mer til en ferie tur.